Astor Ernstsen

I vårt distrikt er han er en av fuglehundsportens mest meriterte veteraner, med inntresse også for elgjakt. Jegerprøveinstruktør og fylkesinstruktør for haglegevær, er andre merkelapper som 69 år unge Astor må finne seg i. Etter lange år i Arktis og Antarktis er han også  polarveteran med både isbjørn og kvitrev på samvittigheten.

Jeg skrur tida tilbake drøyt 10 år, og vi befinner oss under vinter-NM på Andøya. Engelsk setter Balto og fører Astor Ernstsen har hatt oppvisning. Balto går et klassesøk i oppvisningsstil, der han fullstendig setter sin makker til veggs og får stand. Han reiser rype jaktmessig, og er helt rolig i oppflukt og skudd. Hele greia avsluttes med en perfekt apport og etterfølgende applaus fra publikum og de andre førere. Ingen kan forhindre en 1.VK. Sidemannen sier halvhøyt det vi andre tenker: - Den engelsksetteren måtte ha vært min!

Han Astor

Du har sikkert møtt han flere ganger på prøver, i rypefjellet eller på utstilling de siste tre tiår.

Med årene er han blitt litt gråsprengt. Han er  skarp i blikket, men det rette ”glimtet” ligger alltid på lur. Ansiktet er brunbarket etter mange år ute i naturen. Den gode replikken sitter  løst, men er aldri høyrøstet  eller ondskapsfull. Når det er snakk om fjellutstyr er Astor ingen moteløve eller utstyrsfreak, for å si det pent. Uniformen er en velbrukt, mørke blå fjellanorakk, og hunden leier han i grønt tau av plast, kjøpt i metervis. Men koplet blir ikke brukt mer enn høyst nødvendig.  Han både ser ut og oppfører seg som en skikkelig fjellkar. Alle som kjenner han vet at det stemmer med virkeligheten!

 

Fin aargang!

Hadde Astor Ernstsen vært jaktgevær, og ikke menneske, og dertil produsert i den tyske byen Suhl eller i den østerrikske byen Ferlach, hadde han vært av aller beste årgang.
Han ble født på et lite sted som heter Sultindvik, ved utløpet av Målselva, den 26.april 1933.
Den første jaktturen ble tatt i 15 – 16-årsalderen etter fjellrypa. Debuten var klassisk nordnorsk, da geværet var ei Remington hagle i kaliber 24, ei omboret såkalt kobberifle som opprinnelig var i kaliber 12,17millimeter. Velsignet være dette salget: Det hadde seg nemlig slik at forsvaret rett før år 1900 skiftet ut remingtonriflene med rolling block-mekanisme til fordel for de langt mer moderne Krag Jørgensen. Begrunnelsen for salget var å få desimere noe av den kobben som invaderte kysten, og så ble forsvaret kvitt de gamle geværene for en billig penge. Vel, kobben forsvant etter kort tid og de grovkalibrede riflene ble boret om til haglegevær. Dette gjorde det mulig at vanlige folk ute på bygdene fikk råd til gevær.  Man kan også si at dette la grunnlaget for rypejakt som folkesport.

For Astor ble det noen ryper, men snart reiste han bort på yrkesskole, arbeidet som snekker – og levde ungdomslivet.

 

Arbeid, jakt og fangst i polarstrøk

Somrene 1955/ 56 var han med og bygde stasjonen på Bjørnøya. Utearbeidet på værharde Bjørnøya gav ide til noe mer behagelig arbeid innendørs. Veien ble dermed kort over til det meteorologiske. I tiden som fulgte var han fire år på Bjørnøya, avbrutt av kortere perioder heime. Nå ble det gode muligheter til jakt og fangst. Isbjørnen ble mest tatt med selvskudd, mens kvitreven ble tatt i feller. Heime i stua har Astor et kinn av en isbjørn. Den har han egenhendig skutt.

I halvannet år i 1958 til 1960 var han meteorolog i Antarktis. Her var det omtrent fritt for jaktbart vilt. En og annen pingvin ble skutt, men de smakte ikke såpass at det fristet til gjentakelse. På den annen side skaut de en del sel for å ha mat til hundene. De hadde nemlig 10 – 12 polarhunder med seg  for trivsel og transport.
Derpå ble det ny tur til Bjørnøya, før turen gikk heim til giftemål med kjæresten Edel i 1962.
Deretter fulgte fire barn i eget oppdrett.

 

Fuglehundlivet starter

Det hele startet med at Astor kjøpte engelsksettervalpen Snorre fra legendariske Julius Skogmo i 1973. Mora var meget gode Janka. Snorre fikk 1.Ak, men deltok bare to ganger i VK. Det ble likevel en gang 2.Vk. Hunden ble med til Svalbard i 1979, der han fungerte som jakthund på Svalbardryper fram til 1982. Da returnerte familien til fastlandet igjen, og Snorre fikk sin hvile i ”landet med de kalde kyster”.

Tilbake i Nord-Norge var det først stor tilfredshet over enklere indretjeneste heime,  uten et eneste hundehår. Etter som dagene gikk kom det en påtrengende følelse av at noe manglet: Savnet av en glad engelsksetter ble merkbart, og Astor begynte leitinga etter et interessant kull. Kombinasjonen av hell og teft førte til valg av en hanvalp fra Kjell Hansens legendariske kull i Trondheim, etter hans egen Boss av Lysne. Senere skulle det vise seg at ikke noe kull har preget den moderne norske engelske setter mer enn nettopp Hansens kombinasjon. Valpen fikk navnet Balto etter polarhelten fra Nansens ekspedisjon over Grønnland.

 

Balto, en prøvehund som ingen(?) av oss får

Balto var ingen unghundstjerne. Det manglet slett ikke på søk, men han klarte å unngå rypene. Trass i eierens iherdige trening og gjentagne prøvestarter ble ikke Balto premiert før han var 3,5 år gammel! Da fikk han også 1.Ak som sin første premie. Inntil da hadde Astor lenge lekt med tanken på å gi opp denne hunden.

-Balto er det beste eksempel på at man må gi seg tid. 3,5 år gammel var det liksom alt begynte å fungere. Senere ble det 18 Vk-premier, derav 10 ganger 1.Vk. Han ble jaktchampion i 1988 og samlet til slutt 54 poeng, forteller Astor. (25 er kravet for å bli jaktchampion, inkludert oppnådd CACIT).
Astor må tenke seg om da jeg spør om ei minnerik prøvehelg?
-Det måtte være Børselvprøven i 1988! Da vant Balto 1.Vk på lørdag. På blandet parti søndag fikk hans datter Virgo sin 1.Uk, men Balto tok en ny 1.Ak, forteller en ettertenksom eier. Og vi andre kan godt forstå at det var god stemning på turen heim fra prøven!
-Men mitt største øyeblikk fra noe jaktprøve hadde jeg fra Saltfjellet med gamle Snorre, da han ble kåret til Saltens beste fuglehund. Jeg så bort på oppdretter Julius Skogmo, og får se at han hadde tårer i øynene. Det gjorde et mektig inntrykk, forteller Astor.

 Da Balto-blodet finnes i massevis bak dagens hunder, har det stor interesse hvordan han egentilg var?
-Han var helt rolig inne, i bil og i båt- og når han gikk i band. Jeg vil si at han brukte kreftene riktig!  Ute i søk var det alltid full innsats. Men han gikk stort, av og til i største laget, spesielt når det var lite fugl. Jeg innrømmer at det av og til ble mye leting etter han.

Dressurmessig vil jeg karakterisere ham som alminnelig lettdressert. Vel, hadde han sine bestemte meninger, men han fikk aldri gå etter. Jeg sørget for å ha han under full kontroll. Så vil jeg karakterisere han som renhårig og ærlig. Derfor husker jeg hvor forbauset jeg ble da han en gang gikk etter på prøve – minst 50 meter, før han kom tilbake og satte seg, forteller Astor og humrer ettertenksomt.

Jaktchampionen fikk aldri noe utstillingchampionat. Men det var nære på. Han hadde nemlig 4 cert på utstilling, men ingen fra NKK-utstilling. En gang var det bare hans egen sønn som forhindret at han fikk det avgjørende ”stor-certet”.
-Geniets svøpe er at have toskete børn”, skal Hamsun ha sagt. Det gjelder ikke for Balto. Selv om han gav mange med høye plasseringer, fikk han ingen avkom med farens premierekke. Det kan jo komme at ingen av de valper som hadde størst potensiale kom til hundefolk med Astors tolmodighet?

 

Unntaket

Virgo fikk både 1.Uk og Hp, men hun fikk aldri 1.Ak – som den eneste av Astors fuglehunder til nå.
En slik premieprosent er det få som kan vise maken til. - Hun fikk nok ikke så mye trening som hun skulle ha, Virgo. Jeg vil beskrive henne som en bedre jakthund enn Balto da hun ikke gikk så stort, forteller eieren.
I 1993 fikk han Baltos barnebarn Nanok som i sin tur fikk 1.Ak og 1.Vk i protokollen. Etterpå kom Smirre, som Astor ikke vil hause fram som noen stor prøvehund. Likevel har han bokført både 1.Uk og 1.Ak.

 

Prøvesportens utvikling

Astor Ernstsen ble jaktprøvedommer i 1982, og har siden dømt ca 5 prøver hvert år, ofte både lørdag og søndag. Det skulle bli jaktprøvekritikk til ca 1000 hunder.
Han forteller at han har trivdes med å gå på prøve.
-Jeg har møtt mange trivelige mennesker i fjellet. Noen kan bli veldig sint og skuffet. Det kommer vel av at vi er forskjellige som mennesker og reagerer ulikt. Likevel har vi som oftest ei god stemning på prøvene. Det er et problem at vi ikke har tid til å koke kaffe slik vi gjorde før.
Jeg er også godt fornøyd med rekrutteringen til sporten.
De nyutdannede dommerne er også veldig flinke. Ja, det har vært en fornøyelse å få dømme sammen med dem. Dessverre utdannes det så få dommere at vi har et dommerproblem, kan dommerveteranen bare fastslå, og føyer til: -Personlig har jeg mistet noe av gløden med å gå på prøver.
Da vi kommer inn på prøvesportens framtid og mulighetene for oss vanlige til å gå på jakt, blir han noe mer ettertenksom. –Vi må vel bare se i øynene at svært mange mennesker med interesse for jakt har masse penger, mye fritid og der dagens kommunikasjoner gir oss større konkurranse på fremtidens jaktmarker, fastslår Astor.

 

Jakthund og prøvehund

Astor mener at prøvesporten har gitt storgåtte hunder, men fremhever at han ikke blir imponert over hunder som søker langt borte. –Det er jo helt forkastelig at hunden går i kryssøk 200 – 300 meter foran jegeren, sier han med engasjement.
-Av forskjellige årsaker har vi de siste tiår fått tettere skog i våre tradisjonelle rypejaktområdet. Men høyfjellsprøvene går i svært åpne områder der det er krav til stort søk og format. På denne måten blir det ofte et misforhold mellom det man krever av jakthunden og prøvehunden. Likevel har vi fått et til dels mer jaktbart hundmateriell, selv om vi hadde hadde bedre viltfinnere før, tilføyer han.

 

Strømdressur

Astor mener at bruk av strøm kan være svært effektivt. -I forhold til hardnakket og stadig risting, banking og kjefting er kanskje et strømstøt eller to mer humant ovenfor hunden? Men strømdressur, bortsett fra i forbindelse med sau og rein, fører oss på helt ville veier! Personlig har jeg aldri brukt strøm til vanlig dressur, noe jeg ville følt som et fullstendig nederlag.  Dersom hunder som har vist seg udresserbare, uten ved hjelp av strøm, senere blir brukt i avlen, vil dette fort gi udresserbare hunder for den vanlige jeger, sier Astor.

-Stikkord for å få en god hund er TID og TÅLMODIGHET, og så må man jobbe mye med hunden. Jeg har vært på nippet til å selge hunder jeg ikke har vært fornøyd med. Ja,  jeg har hatt gode tilbud, men har besinnet meg. Balto var jeg som før nevnt i ferd med å gi opp, innrømmer han.

-Så langt det er lov, bruker jeg ikke band på hunden. Jeg lærer den å gå bak. Den søker når jeg gir den lov til dette. Heime lærer jeg hundene tomtas utstrekning. På tross av naboens løpske tispe, holder de seg der. Ja, til nå har ingen stukket av. Man kan lære en hund det aller meste, bortsett fra å søke, dersom den helt mangler jaktlyst, sier Astor.

 

Hvorfor engelsk setter?

Astor innrømmer at rasevalget har vært tilfeldig. Han forteller også om veldig trivelige og gode hunder fra andre raser opp gjennom årene. –Det hele bunner jo i at jeg har vært fornøyd med rasen. Den engelske setteren har et rolig og godt gemytt som gjør at jeg trives med den. Ulempen er ising og klabbing på vinteren, spesielt under bestemte snøforhold. Og så begynner det å bli en del sykdom.

Store hunder

Vi kommer inn på alle de gode hundene vår jegervenn fra Bodø har konkurrert mot opp gjennom årene. Og han ramser opp mange individer av forskjellige raser.

-Det er likevel en hund som jeg vil framheve. Og det er gordonsetter Lord til Per Erling Høvde. Lord som nå jakter på de evige jaktmarker var en stor hund på alle måter, bortsett fra utseendemessig. Han var en  søker av beste merke som på tross av sin tyngde tok seg imponerende godt fram i djupsnøen. Han var også en fremragende viltfinner som dertil hadde nerver av stål.

 

Artige episoder

Jeg spør om han ikke har opplevd mange episoder gjennom alle disse årene? Og det har han både av komiske tildragelser og av gode replikker, ikke minst verbale nedsablinger av egen hund.

På en prøve var det en engelsk setter som stakk av allerede da partiet forlot bilene. Det var Vk, og hunden skulle ha 5.slipp. Det holdt, for i slutten av 4.slipp kom hunden tilbake til sin fører akkurat tids nok for å bli sluppet igjen.

Astor husker også fra en vinterprøve, også i Vk,  at en av deltakerne lot bilen stå med motoren i gang da alle gikk ut i terrenget. Derfor gjorde han mannen oppmerksom på ”forglemmelsen”. Nei, Astor fikk beskjed om at det hele var gjort med overlegg: - Jeg har et tidlig slipp, og liker å komme til varm bil. Dessuten regner jeg med å bli sendt heim tidlig, svarte mannen. Litt senere skulle det vise seg at mannen meget raskt fikk ”glede” av sin varme bil, forteller han.

Som jegerprøveinstruktør prøver jeg stadig å forklare de unge noe de har vanskelig å forstå: Etter jaktturen er jeg mer fornøyd uten fugl i sekken dersom hunden har fungert godt, enn med en sekk full av ryper men med en rampete og dårlig hund, forteller Astor Ernstsen som har mer jakterfaring enn det noen gang er mulig å få for dagens nybegynner.

Halvard Toften