Da snøen kom som bestilt!

 

Været på senhøsten kan spille enhver småviltjeger et lite puss. Det fikk jeg erfare en senhøst-tur noen år tilbake.

Jeg dro sent en fredagskveld opp til fjell-hytta vår, det var måneskinn og meteorologene hadde lovet et strålende høst vær hele helgen.
Sånn i tilfelle, hadde jeg hengt trugene utenpå ryggsekken før det bar i vei opp til hytta. Turen opp tok som vanlig sine 2 ½ timer. Vel fremme var det bare å fyre i ovnen og krype ned i soveposen. Tidlig neste morgen, i en høstkald hytte, gikk jeg ut på trappa for å sjekke forholdene.
Det synet som møtte meg da, vil jeg sent glemme.
I løpet av natta hadde Kong-vinter rast over fjellet og lagt i fra seg 1 ½  meter med snø.

Alle planer om jakt raste i grus. Ikke nok med at det var snø opp til halsen. Vinden ulte i mot meg og gjorde sikten lik null. Nei, her var det bare å kapitulere, det gjaldt å komme seg ned til bygda med skinnet i behold. 
Jeg fikk pakket sammen utstyret, hagla ble forsiktig plassert i sekken, trugene spent fast til beina, og så bar det ”ned” mot bygda.

Hytta ligger slik til at en først må passere en liten fjellpassasje før det bærer nedover. Denne oppstigningen tok sin tid, og svette og kulde gjorde ikke situasjonen noe bedre, det var et slit å komme seg opp. Nå har det seg slik at det er til dels bratt nedover lia, til bygda, enkelte parti må nok betegnes som stupbratt. Ned måtte jeg, så her fikk det briste eller bære.

Halvveis nede i lia, gikk det slik det måtte gå, - med ett mistet jeg fotfestet og så bar det nedover lia i en fart som selv Lasse Kjus hadde fått skjelven av.
Hjertet som jeg hadde hatt fått opp i halsen tidligere - kom nå krypende ut og la seg klamrende til nesetippen.
Gode råd var så dyre at de hadde jeg ikke råd til å til å kjøpe, nei her var det bare å følge gratistipsene til Erik Håker: - Kast deg ned i tide. . 

En fortomlet og forslått jeger prøvde fortvilt å komme seg opp av snøhaugen. Plutselig kjente jeg noe som bevegde seg nede snøen. Kjapp som man er, grep jeg tak. Skal si jeg ble forferdet da jeg oppdaget at det var nakken på en tiur som hadde slått seg ned i dokk på grunn av uværet.  
Ferdig avliva var det ”berre å legge han” forsiktig og kongelig ned i sekken. 
Men nå fikk jeg blod på tann. Sekken ble plassert på magen, og så bar det, ”plukkanes” ned til bygda. Vel nede talte jeg opp 18 ryper.

Så kjære jegervenner, sitt ikke hjemme og fortvil om været er litt dårlig -  ting skjer når du minst aner det. . . .

 


Skitt jakt.