PORTRETTET : Einar Moen

 

”Når jaktlysten er større enn kjønnsdriften, skal du være en god dressør for å komme til topps med en slik hund.” sier han, og serverer kaffe, ”nykokt ska han vær”, når han får besøk. Tanja får også servert kaker, ”Den må ha, hunden også.”
Einar er full av visdom og fortellinger, viser bilder og deler ut av sin store erfaring, og jeg tenker at Einar kunne man skrevet ei hel bok om. Når jeg senere blir stukket i hånden ”ei lita historie” for å ha i bladet vårt, skjønner jeg at få kunne ha skrevet boken bedre enn han selv.

Einar er oppvokst i hundgården, som han selv sier, på Bjarkøy utenfor Harstad, og den første fuglehunden han kan huske var irsk setter Ripp som hans far hadde. ”En snill hund, men den var så bisk på tyskeran under krigen, at han far måtte gi den bort til noen på en fjellgård, hvor hunden slapp omgang med tyskeran.”

I 12-årsalderen flyttet familien til Stokmarknes, hvor faren var lensmann. Hans far var hundmann, blant de første jaktprøve- og utstillingsdommere (1948-49) i Nord-Norge, og hadde Kennel Vidda sammen med Ejnar Tønsager. Kennelnavnet overtok Einar etter at hans far og Tønsager døde. 

På sin første jaktprøve var han sammen med sin far i Gratangen høsten 1954, hvor de oppnådde 1.KK.
Einar flyttet etter hvert til Fauske, hvor han blant annet, etter aktiv karriere både som skihopper og fotballspiller, var trener for Fauske Sprint i 4 år.

Sin første hund fikk han i 1972, og Tanja som han har i dag, er hans sjette hund, og den første som han oppnår 1AK med.  Blant hundefolk blir (ble) Einar kalt ”den evige toer” etter alle sine 2. premier. Med en tidligere hund hadde han tretten 2. premier, og med Tanja fire. Men, som han sier ” Jeg har aldri gått ned fra fjellet misfornøyd med dommerens dømming, og aldri følt meg som en taper fordi jeg har fått en 2. premie” Forklaringen på alle andrepremier mener han at det har skortet litt på dressur,  at han kanskje er for snill, mens noen hunder har hatt for lite format i søket.

Hundesporten anser han som en hobby, og ikke en kamp om ære og berømmelse, men heller ett godt pressmiddel for å komme seg ut og til fjells. Derfor kan han ikke tenke seg å bytte en hund om den ikke når til topps på jaktprøver. At hunden er ett familiemedlem er han født og oppvokst med.

  Gleden med  jakten og fjellet skildres så strålende i hans egen fortelling i dette bladet, og vi måtte alle kunne være i stand til å kunne slik som Einar gjør.

 

Vi ønsker deg lykke til videre i åra fremover, og 2 VK. skulle ikke være så galt det heller…

 

A. Jensen