En jeger og hans hund.

Den ukontrolerte dirringen i hele kroppen. Frostrøyken som setter seg som hvit rim i pelsen. All luft dras inn nesa og kjeften åpnes halvt for hvert utpust. Den intense duften av fugl som kommer i bølger, men ikke intens nok for at hunden bestemmer seg.  Det intense blikket som søker området der fremme etter bevegelser. Ryggen senkes  mens  det avanseres rolig. 20 meter bak kommer matfar med senkede knær, prater rolig til gutten sin, hunden stopper og ser seg til bake, forsikkrer seg om at sjefen følger på, vet av erfaring at rypene er vanskelige. Der, 30 meter framme, løper ei rype den letter og drar men seg tre fire fugler til. Hunden akselrerer noen meter for så og stoppe. Ser tilbake på skikkelsen som følger rypene med øynene til de forsvinner over åskammen. Det sies  ikke et ord.

Hunden kommer, i en svak sving, inn til jegeren. Den underdanige kroppsholdningen, halen som logrer, ber liksom om unskyldning. Matfars rolige og trygge stemme, hånden som stryker varmt over halspartiet.

Hunden setter seg noen meter fra mannen i hvite kamo klær. Prøver å få øyekontakt. Hva tenker matfar der han ser oppover lia, studerer begge sidene av dalen, han snur på hodet for å bestemme vindrettninga, ser som snarest på klokka. Der …øyekontakten, sekunder blir som timer for den utålmodige dirrende kroppen. ”Ja” og det er på`n igjen.

Luktene, oppbremsing, korte utredninger, akselrering over åpne partier, målbevist avsøking av tette kjerr, plutselige stopp for å se etter sjefen som svarer men en bevegelse hvis avstanden ikke blir for stor. Da kommer det lille stikket av engstelse, men som forsvinner så snart den vinkende hånden sees lengre nede I dalen.

Der. Lukta er ikke til å ta feil av. Den kontante stoppen, sekundet før situasjonen er under kontroll, bedømming av avstand til byttet. Stillheten, tiden går, hvor er matfar? Han vet det vil komme, fløyta. Plystringa bryter transen og stillheten. De sakte baklengse bevegelsene for så å bykse rundt og følge lyden. Jegeren ser på hunden og hunden på jegeren, den snur 100 meter unna, traver lett og målbevist tilbake der den kom fra.

Hunden ser seg tilbake, venter…..jo, matfar kommer. Stopper tidligere opp, kjenner lukta, men ikke så intens. Vil ikke provosere fuglen unødvendig.

Matfars stemme, intet ”ja”, men rolig mumling, her skal fuglen skytes på bakken hvis muligheten byr seg. Hunden stopper, peker ”der er rypa”. Matfar går forbi, bøyd. Skuddet, ”sitt!”. Det forventningsfulle uttrykket til hunden, Ansiktet til matfar, gliset er ikke å ta feil av. Apport!

Iveren etter å finne byttet, å holde den varme kroppen i kjeften å kjenne dirringen av livet som ebber ut. Den stolte avleveringen og god ordene fra matfar som sier takk og klapper gutten sin.