Av Halvard Toften

HÅKON EVJENTH

Fuglehundmann, jeger, forfatter, friluftsmann og naturverner. Man behøver mange ord for å ramse opp alle områder der Håkon  Evjenth var pioner og ledestjerne. Denne artikkelen vil hovedsakelig fortelle om jegeren og fuglehundmannen.

Fuglehundpioner

I jegerkretser er Håkon Evjenth først og fremst kjent for å stå bak utbredelsen av den tyske vorstehhunden som jakthund i Norge.

Rasen var riktig nok brukt på jakt i vårt land av andre, men det var Evjenth som skapte skikkelig fart i saken. Allerede i 1854 kom Robert Metcalfe til Hadseløya, "Rypeøya" - som han selv kalte den, og jaktet med stående fuglehund. Rett etter kom J. B.Barth til samme sted med sine gordons. Han var den første nordmann som jaktet med fuglehund. Vi har også grundige beretninger om både H.Pottinger og marinekaptein Henry H Molyneux. Alle disse jaktet i engelsk tradisjon. Man brukte den stående fuglehunden kun til å ta stand for fuglen. Etter skuddet var det retriverens oppgave å hente, apportere, rypa eller orrfuglen.

Håkon Evjenth innførte den kontinentale tradisjon ved at fuglehunden ble brukt i alle jaktens faser.

Hvorfor vorsteh?

Hvorfor valget falt på vorsteh, går tydelig fram av hans bøker. Han ble etterhvert klar over at engelsksettere og gordonsettere som han kjente fra sitt barndomshjem, ikke var hans type jakthund. Hans første fuglehund var også en engelsksetter. Dette ble en såkalt "morra og kveldhund", en som hadde alt for dårlig og sjelden kontakt med sin herre under jaktens utøvelse. Den unge jeger ble heller aldri fortrolig med rusing og prelling over alle fjell. Dertil ønsket friluftsmannen og helårsjegeren mere kraft, robusthet og allsidighet. I et svensk jegertidskrift kom han over en artikkel der "vorstehhundene ble omtalt og rost". Jeg lar Håkon Evjenth selv fortelle (sitat fra "Finnmarksjakter"):

-Det var hunder. Nettopp noe for meg. Det som krevdes av en vorsteh var forbausende, og kunne jeg bare oppnå en del, så var det over det vanlige av hva jeg hadde sett. Så ble det altså vorsteh. Jeg kom i forbindelse med en svensk oppdretter. Stammen hørte til Sveriges beste vorstehblod av den korthårede rasen. Trass den høye prisen kunne jeg ikke la være. Jeg ville gjøre forsøket, skriver han.

 

De første korthår

-En vinterdag tok jeg så Per von Wulfenstein, mindre kunne ikke gjøre det, ut av kassa hans på Bodø kai. Han hadde gjort den lange reisa fra Skåne over Narvik til Bodø og kom fram i god vigør. Vi var venner med en gang. Jeg hadde lest min fars hundebøker mer enn en gang. Nå ble de tatt fram på ny. Og nye ble anskaffa, både fra Sverige, Tyskland og England. Hundebiblioteket mitt vokste fra hver uke. Det var Pers skyld at han ikke ble helt øydelagt. Det var for godt to i han. Jeg gjorde sikkert mitt beste for å få gjort han til umuligus. Han kom gjennom min usikkerhet, mitt mas og stadige bråk, min veksling mellom overdreven strenghet og overdreven mildhet og kjæling uten å ta skade på hundesjela si, skriver Evjenth.

Senere ble det til at han anskaffet seg en tispe til Per. Det var Vilja af Vastad, som kom til ham 8 måneder gammel da han bodde i Vardø. Hun hadde ikke Pers store utstag i søket, men viste tidlig jaktlig begavelse. Samarbeidet med Per på jakta gikk også prikkfritt. - Jeg hadde med andre ord fått to hunder som kunne bli de beste av de beste bare de fikk nok jakterfaring. Og det fikk de, konkluderer Evjenth. Selv om rypejakta var den viktigste, fikk Per og Vilja være med å jakte omtrent alt det jaktbare hårvilt og fuglevilt som landsdelen den gang hadde å by på. Ett unntak ser ut til å være harejakt. - Harenykker er han fri for. De ble hårdnakket plukket av ham, skriver vorstehpioneren.

 

 

Blandet mottakelse

Håkon Evjenth hadde mange korthår etter at han fikk Per ved nyttårstider 1919/ 1920. Denne hannen ble parret med Vilja flere ganger, og han tok kennelnavnet Pervilja. Her falt blant annet jaktgeniet Tell, som dessverre døde i valpesyke. Håkons bror, Ivar, overtok Perviljas Cora. Pointermannen Arne Ness fra Svolvær som på 60 og 70-tallet deltok mye på jaktprøver, kunne fortelle at Cora hadde et høyfjellsøk som den beste engelsksetter på denne tiden. En annen av valpene var den senere så berømte Perviljas Stegg, eier Edvard Røhmen i Trondheim. Røhmen ble kraftig ertet for sitt tåpelige valg av rase. På denne tiden skulle man enten ha engelsksetter, gordonsetter eller pointer. Latteren ville ingen ende ta da Røhmen bekreftet at han hadde til hensikt å stille Stegg på jaktprøve. Det fortelles at denne vorstehhannen fikk bokført 21 av i alt 24 stander, og dommere hadde ikke annet valg enn å tildele 1.premie. Stegg vant senere flere vinnerklasser, og fikk et så fryktinngydende rykte som prøvehund og viltfinner at mange av de andre deltakerne trakk seg da det ble klart at korthåren skulle være med. Vinnerklasser måtte derfor avlyses, og Stegg gikk glipp av trofeer han kunne ha vunnet til odel og eie. Dette er beskrevet i Nordenfjeldske Fuglehundklubbs 50 års jubileumsbok.

Det er mange anekdoter knyttet til denne hunden. Det fortelles at Stegg før oppropet på en prøve var bundet i sengstolpen på eierens rom på fjellstua. Ute på tunet hadde prøveledelsen opprop og gav sine instruksjoner for prøven, mens "musikken" fra en ensom Stegg inne fra rommet forstyrret hoderystende deltakere mer og mer. Alle var klar over hvem som holdt leven. Plutselig hørte man et kraftig smell. Det var Stegg som kom ut av vinduet med deler av sengen etter seg i ei line, og glad og fornøyd fant fram til en beskjemmet "far" i mengden blant deltakere.

Det kan ikke utelukkes at denne historien med årene er blitt tilsatt noe ekstra  krydder.

 

Litt biografi

Håkon Håkonsøn Evjenth ble født 26.12.94 i Bodø. Hans far var den kjente Håkon Martin Evjenth, sakfører, ordfører i Bodø i mange perioder og dertil justisminister i Mowinckels annen regjering. Unge Håkon tok Examen Artium i 1913 og juridisk embedseksamen våren 1917. Senere samme år ble han dommerfullmektig i Vardø. Fra 1990 ble han sakførerfullmektig i samme by. den 4.april 1923 giftet han seg med Solveig Bjerve. I juli 1925 flyttet de til ei selvbygd gamme i Suonjo i Nessebymarka på Varangerhalvøya, ca 8 kilometer fra nærmeste bebyggelse. Der bodde de  i ødemarka fire somrer  og tre vintre, og levde så langt det var mulig av det fjellet kunne gi. Våren 1927 prøvde han å få kjøpe et stort område her av myndighetene der formålet var å drive "arktisk jordbruk" i tillegg til jakt, fiske og bærplukking. Det ble ikke noe av kjøpet. I lange perioder bodde de sammen med samene. Det var mest samenes språk, forskjellige teknikker og redskaper som interesserte. I 1930 åpnet Håkon Evjenth egen sakførerforretning i Bodø kombinert med redaktørjobben i Bodø Tidende. Økonomi var ikke multibegavelsens sterke side, og han opplevde i perioder å bli fratatt advokatbevilgningen. Utover i 30-årene ble det stadig mer forfatterskap, der det i alt utkom 14 bøker i tillegg til en rekke artikler. I en periode var han reverøkter på Valle i Bodin.

Sammen med Solveig drev han en tid barnehage i sitt hjem. Det hjalp også godt på økonomien at kona fikk lærerjobb i folkeskolen. Høsten 1943 ble Evjenth arrestert og ført til Falstad. Etter en tur til Grini, gikk turen tilbake til Falstad. Etter hvert ble han sterkt plaget av en nyrelidelse, og han døde den 10.juni 1951.

 

Fjellmann og jeger

Henning Kristiansen, opprinnelig fra Sjunkfjord, var småbruker, fisker og reingjeter. Han hadde i perioder også jakt og fangst som binæring. Før sin død på slutten av 80-tallet fortalte Henning undertegnede om sine inntrykk fra de mange turer med Håkon Evjenth.

 

-Jeg la tidlig merke til at Evjenth kunne bruke samisk utstyr. Det var helt uvanlig blant "ikke-samer" på den tiden. Blant annet brukte han samenes storkniv. Av og til brukte han en slags lavvu. På våre turer brukte han aldri sovepose. Jeg vet faktisk ikke om han eide noen vanlig pose. Når vi skulle legge oss, laget vi bål av langved. Så la vi oss på hver vår side av bålet. Under seg hadde han bare et oljelerret, og så trakk han et filtteppe over seg. Slik kunne han være hard mot seg selv. Selv om jeg hadde tilknytning til fjellet hele mitt liv, lærte jeg en masse av ham. Mest av alt lærte han meg hvordan man skulle oppføre seg i fjellet. Han var også en flink forteller, og det var både trivelig og interessant å høre på ham. Han kunne gi meg en korreks dersom han mente at dette var på sin plass. Spesielt var han nøye på sikker opptreden med geværet. Når korthåren Garm hadde stand,  var han nøye med at alt gikk riktig for seg. Han likte ikke at det ble skutt på støkk eller overflygere. Håkon Evjenth likte bedre å jakte med engelske haglgeværer, sideliggere, enn tilsvarende tyske av merket Sauer & Sohn. Personlig bedømte jeg Håkon Evjenth for å være en seig og flink skiløper, fortalte Henning Kristiansen til meg tidlig på 80-tallet. Henning hadde selv topplasseringer fra kretsrenn i langrenn i Salten og visste hva kan snakket om.

I dag er det brødrene Gisle og Egil Johnson som har sitter inne med mest kunnskap om Evjenth. De har begge tålmodig fortalt meg om sin gamle læremester, og selv om mange tiår har gått, aner jeg en blanding av beundring, takknemlighet når de omtaler sin veiviser til fjell og natur. Ingen av dem er jegere, men de var begge med forfatteren på utallige korte og lange turer. I 1939 var de med ham på sledetur fra isen i Beiarfjorden via Nasafjellets nedlagte sølvgruver til Vuogatjolme i Sverige over Ilkisjaure til Ballvatnet og ned til Sulitjelma. På forhånd hadde de studert og dels kopiert Nansens utstyr som ble tilpasset etter eget behov. Sommeren 1938 var de med på kanoturen over Kjølen, en  gjennomføring av det som året før var blitt bok, "Over Kjølen i kano".

 

Privat eldorado

Håkon Evjenth gikk i bresjen for å få vernet de samiske offersteiner ved Stødi på Saltfjellet. Han arbeidet også hardt for å få opprette en nasjonalpark i det samme området. I dag vet vi at tanken vant fram.
Tidlig under krigen fikk han bygget en tømmerhytte av rundtømmer, hugget på stedet, i Heggvassbotn. Som tømmermann var han så heldig å ha Julius Hansen fra Vatten Vatnet. Her inne hadde han sitt private eldorado, som leseren blir nærmere kjent med i boka Trollbotn.
I dag er vorstehhunden en av landets mest anerkjente fuglehunder. Som kjørehund til konkurransebruk, over de kortere distanser, er rasen temmelig enerådende i toppen.
Det er all grunn til å sende en takkens tanke til pioneren fra Bodø som fremdeles har mye å lære oss om jakt og bruk av naturen.