Jakthistorie

Seinsommeren 1998 gikk drømmen i op
pfyllelse. Med stor velvilje fra en kjent hundemann her i Indre Salten, hadde jeg fått låne en vakker gordonsetter, og utsikter til eventuelt seinere kjøp var også til stede. Men, først skulle Black Beauty (hunde-pseudonym av hensyn til egentlig eier!) og jeg teste kjemien, og sosialt samvær to uker før jaktstart lovet godt. Hunden var et funn !
Selv om Black Beauty`s eier ved avlevering hadde gitt klar beskjed om hunden hadde lite jakttrening, var dette ikke tilstrekkelig til å overskygge mine forventninger.

Allerede lenge før jaktstart hadde vi i fantasien felt en anselig mengde ryper,  (husk at dette var året før dagskvotene blei innført ) og de innbilte jaksituasjonene var fantastiske ;
perfekt søk – fastspikra stand- reising på kommando - ro i oppflukt og kanskje double! 
Det var ikke fritt for at mine støkkjeger-kompiser var noe misunnelige over mine antatte fortrinn da vi dagen-før-dagen satt i hytta i Sørfolds fjellverden og planla de neste dagene over en «lille-en» !

Som så mange andre har erfart, skulle det snart vise seg at teori og praksis ikke alltid er like enkelt å forene. Da min venn Black Beauty endelig fikk slippe fri, blei selv de største jaktmarker i minste laget.  Sjelden hadde jeg sett så mange ryper, men dessverre på så alt for lange hold. Konsekvent et par hundre meter utenfor skuddhold, og med en fri og lykkelig hund halsende etter.
Kveldens bebudede rypemiddag så ut til å være en uoppnåelig drøm.   

I rein fortvilelse etter at kull nr.10 (?) er støkket, blir den firbeinte koplet til buksebeltet med ei lang line. Vi støkker enda et kull, men denne gang følges rypeflokken med øynene og landingspunktet brennes fast på netthinna. Ypperlige forhold med svak motvind, og bestemmelsen  tas om at nå skal Black Beauty leies opp i stand.
50 meter før vi kommer til dvergbjørkene hvor rypeflokken skal være, skjer det . En stegg flakser plutselig opp og fyker avgårde med et voldsomt skvalder.
Den desperate jeger blir hallusinert, og i 1/10 sekund ser han rypefileten i panna og kjenner smaken av viltsaus.  Han gir blanke blaffen i alle planer om stand og hiver dobbeltløper`n opp.

«Som herre så hund » heter det, og Black Beauty kjenner tydeligvis smaken av viltsaus han også. Han glemmer en stakket stund at han er fastbundet til sin herre, og gir gass. Samtidig med at pekefingeren krummes om avtrekkeren , strammes lina.  Skuddet går til himmels !
Lærbeltet ryker !  To av beltehempene i den nye gore-tex buksa ryker !

Tilbake står en forvirret jeger med buksa langt ned på lårene, og opp gjennom lia fyker Black Beauty med ei 15-meters line og et maltraktert lærbelte som en vill slange slengende etter seg.
Når jeger «bom-bom» får summet seg, brøler han ut et rungende «nei» som antakelig høres over hele dalen. Mot alle odds stopper Black Beauty, og selv den påskutte rypa går raskt inn for landing og setter seg kun 100 m fra oppfluktstedet.
Den nesten bukselause jeger kan ikke annet enn å gi seg ende over og binder Black Beauty til ei grein, mens kaffe og vestlandslefse inntas til trøst.
Etter endt kaffepause pakkes sekken , og først da erindrer den uheldige jeger at han antakelig har ei rype sittende opp i lia. Og ved ettersyn sitter utrolig nok rypa ved den samme steinen der den landet.
Og med Black Beauty fastbundet til buska , ulende / pipende , går jegeren sakte fram mot rypa.
Den sitter dørgende stille til jeg er på 30 meters avstand før den letter, men da trakk den sitt siste «bak-bak-bak».

Snipp, snapp, snute så er denne jakthistoria ute.  Det endte imidlertid med at Black Beauty og jeg skilte lag et par uker etterpå. Det var kanskje best slik !
Men undertegnede blei ikke meir skremt enn at jeg 2-3 uker seinere adopterte Sæterhøgdas Rex, en 3 ½ års gammel GS fra Bodø.

Kanskje mer om det i et seinere nummer ?

 

Fortsatt god jaktsesong !

 

Steinar Strand,  Straumen.