PORTRETTET – Per M. Skaland

Den presumtivt dårligste hunden kan vinne VK, sier mannen som har vært landslagsskytter i skeet, skryter pointeren opp i skyene og deler ut blomster til svenskene.

OPPVEKST - UTDANNING

Man må vel egentlig kalle han ranværing ettersom han så verdens lys på ”feil side av fjellet”.
Sine første jakterfaringer ble han til del da han 15 år gammel fikk sitt første våpen, en enkeltløpet Remington med 90 cm løp. Mang ei rype fikk møtet med denne som bane.
Leslyst og vitebegjær hadde han. Etter gymnaset ble vitringa fra hovedstaden og universitetet for sterk. Engelsk, tysk, historie og pedagogikk hovedfag, med hovedvekt på statistikk, ble fasiten av det oppholdet. Her møtte han også sin ledsager, Ragnhild – opprinnelig fra Kvæfjord i Troms – et sted / kommune med en god bestand av rype. I tidligere år trente Per mye her.

Lang studietid skaper feite studielån, derfor måtte mannen i arbeid. Og han har flakket – fra Hattfjelldal i sør til Alta i nord. Rotfestet fant han på Rognan .De første åra jobbet han som lærer ved Rognan Ungdomsskole, senere ved Saltdal videregående skole, allmenne fag.

HUNDEHOLD

Rana har alltid vært kjent for sitt aktive hundemiljø, ”Fuglehundsportens nordlige Mekka” vil kanskje noen si. Men det var skytinga som førte han inn i hundemiljøet, eller rettere sagt: pointermiljøet. De to første hundene han dresserte var pointere, Pia og Fia.  Arkas Fia ble parret med Arkas_____ og fra det kullet kom den berømte Karras til Roar Ødegård (se artikkel av Halvard Toften om Pointeren i Nord-Norge).

Etter hvert satte Per sine øyne på engelsksetteren. I 1983 dømte han på Kongsvoll og her fikk han se ei tispe som ikke så lett lot seg fjerne fra netthinna, Brennvolas Safi til Ivar Sørli. Han bestilte omgående valp, uavhengig av hvilken hanhund som skulle brukes. Jo kom i huset. En guddommelig søker, men nesten udresserbar. Dessverre måtte Jo avlives bare 21/2 år gammel pga sykdom. Per ville ha ny valp etter Safi og anbefalte hanhund, Winsome – en hanhund han selv hadde eid og som hadde mye Østvangen -blod i seg. Anbefalingen viste seg vellykket. Allerede 6 mnd gammel viste Bell glimrende takter. Han behøvde lite dressur -–naturen hadde gitt det meste selv. Som unghund ble det 5 x 1. UK og 1 x 2. UK. 1. AK fikk han knapt 3 år gammel. I VK sanket han 12 premier, derav 4 x 1.VK . Han ble svensk jaktchampion. Under en fisketur, en het  sommerdag, stakk Bell av. Per fant han totalt utmattet (sannsynligvis heteslag). Etter dette ble han aldri seg selv og ble avlivet 9 år gammel.

Så fulgte en tung periode med ukonsentrerte hunder, hunder som hang, som var håpløse i hus……… ”Jeg trodde ikke jeg skulle få oppleve dette med engelsksettere” sier Per og rister oppgitt på hodet.

I dag bruker han mye tid på unghunden Faun. Den lover svært godt i følge han selv.

AVSLUTTE MED POINTER

”Jeg vil avslutte min hundekarriere med pointer”, sier mannen med de mange engelsksettere på ”samvittigheta”. Argumentene kommer som erter på ei snor:

-                      den er uovertruffen som jakthund

-                      den tar terrenget bedre

-                      den er en glimrende reiser

-                      den er sterk og robust

Jeg stusser, men de mange negative opplevelser med engelsksetter de senere åra kan kanskje ha sin betydning.

 

FRITID OG SVENSKER

”Søta bror” står høyt i kurs hos Per. Ved flere og ulike anledninger har han blitt invitert over i forbindelse med sin kjære hobby. Han liker prøvene deres bedre enn her hjemme. ”De likner mer på regulær jakt”, sier han.

For noen år siden kjøpte han hytte i Sverige. Den benyttes flittig, både høst og vinter/vår.

KLARE MENINGER

Per har meninger om det meste, ofte sterke meninger som han ikke kvier seg for å hevde, som for eksempel VK-bedømmelsen: ”Reglene er ok, men hvordan skal en objektivt kunne bedømme 16 hunder på søk i et tilnærmet fugletomt terreng. Nr 1,2, 15 og 16 går bra, men hva med de imellom. Det hele blir meningsløst”. Han rister oppgitt på hodet. ”Tilfeldighetene gjør at den presumtivt dårligste hunden kan vinne en VK”.

Kanskje har han rett. I alle fall tror jeg både vi får høre og se enda mer til Per i åra framover – men da kanskje med pointer og svensk aksent.