TRENINGSTUR TIL BEIARN.
Vesterålen 1/6-2001
 

Har blitt oppfordret til å skrive noen ord om en treningstur til Beiarn, sammen med Audun Bækø og Kåre Andersen (Auduns  svigerfar).
Som støkkjeger fra Lofoten skulle Kåre innvies i fuglehundsportens verden.
Som halvt Finnmarking sjøl har jeg lært at det å avtale klokkeslett med en fullblods Finnmarking ikke alltid er så enkelt. Tidsbegrepet er ikke like inngrodd hos en som fikk sin første klokke i bryllupsgave.

Etter å ha fylt bilen med hunder, sekker, mat, drikkevarer og klær var vi klare for avmarsj. Og Audun hadde sørget for at vi ikke skulle sulte denne helga! En ¼ rein var partert og lagt i bilen.
Vel framme på hytta var det klart for en velkomstdram. Og vi må ha vært  veldig velkommen, for vi drakk velkomstdrammer til langt på natt.

Hvile er viktig , veldig viktig. En god soldat hviler når han kan, og vi hvilte! Etter mange timer med hviling, kom vi oss til slutt på beina. Her skulle det jo trenes hund! Vi hadde jo lenge gått og gledet oss til denne helgen, der vi skulle la våre håpefulle unghunder få prøve seg i fjellet.

Men først skulle de godt voksne hundene få sjansen.

En hund, som er kvalifisert til VK-deltakelse på prøve, skal være skolert og veldressert. Vi hadde et par slike hunder med oss. Den ene ble sluppet og la avgårde, som en god hund skal. Stand, reiser på avstand, ro i oppflukt. Alt vel så langt. Ny stand, før eier kommer fram, finner hunden ut at hvis den er rask nok , klarer den å ta rypa som sitter noen meter foran. Og når den ikke klarte å ta rypa på bakken, må den ha funnet ut at kanskje klarer jeg å nå den i lufta. Alle som har fuglehund vet at de ikke kan fly, men at mange har veldig dårlig hørsel, det vet vi alle.

Eieren brølte og plystret, men til ingen nytte. Da kom det spakt fra støkkjegeren: uten hund hadde det blitt mange ryper i sekken! Videre kommentarer er vel unødvendige.
Synderen ble til slutt fanget, og etter noen alvorsord fungerte hun prikkfritt resten av helgen.
Da det endelig var ungdommens tur bar det i vei så snøen spruta.
Til å begynne med var det vel mest artig å få lov til å være løs.
Men etter en stund festet den ene unghund en meget fin stram stand. På førers ordre reiste den fugl djervt og presist, og ikke ville den springe etter heller.
Det var enighet i menigheta om at dette måtte være et godt bevis på at hvis hunden blir leid opp i stand og koblet i line, gang på gang før den får prøve seg på egen hånd, er et godt utgangspunkt for en unghund.

De to andre hertingan hadde også sjansen men var vel ikke kommet like langt når det gjaldt å forstå hva dette dreide seg om.
Men med godt vær og bra med fugl fikk alle hundene muligheten. Noen taklet det bedre enn andre, men fin trening for unghundene, ja det var det.

Hva skal man med Brimi på tur, når man har Audun. Han laget et måltid av reinskrotten, som vil bli husket. Og som alle vet smaker «tyvskutt» rein bedre en kjøpt.
Det sosiale er viktig i alle miljøer, også blant fuglehundfolk. Og etter et par kvælere innabords var det klart for hyttebesøk. Vi var invitert til en hyttenabo (skal ikke nevne navn) men der var det kveld allerede. Dette var ulikt han, men da vi så lys hos naboen bortenfor skjønte vi at han måtte være der. Og ganske riktig.
Tiden går fort i festlig lag og det var tid for å finne senga. Naboen må ha kommet hjem til låst dør for jeg kan ennå høre han banke på døra og rope:....slipp meg inn, de har dratt heim og det er kaldt, slipp meg inn!. Jeg skal ikke nevne navn, men ....., vi tar det igjen til sommeren, da er det varmt og godt ute.

Klisjeen om at: vi var alle enig i at det var en fin tur, kan godt brukes om denne også.

Til Audun og Kåre: Vi tar reprise til høsten.

Geir Stemark.