Vorstehhunden Bell

Krevende rampehunddressur og lykkelig slutt

Siden 60-tallet har jeg gjort mange dressurfeil i forhold til egne hunder. Her skal jeg  imidlertid fortelle om en hund og en dressuroppgave der jeg lykkes. Ja, og så har jo hundelivet sine underholdende sider.....

En lovende unghund

Jeg skrur tida tilbake ca 25 år, da jeg på denne tiden bodde på Brettesnes i Lofoten. Det hele startet med en telefonsamtale. En venn i Trondheim hadde gjort det store kuppet. Det hadde seg nemlig slik at en av Sveriges beste vorstehhunder - for øvrig fra et meget godt kull - hadde en helbror i Østersund. 
Nå skulle denne helbroren selges, og min venn i Trondheim hadde kjøpt vidundret. Det er ofte spesielle grunner til at fantastiske hunder blir solgt. Og noen av grunnene avsløres etter hvert. 
I dette tilfellet viste det seg at hunden langt på vei hadde tatt kommandoen fra sine eiere, et eldre ektepar. Hunden ble overlevert min trøndervenn i dobbel line. Ja, mann og kone hadde hver sin line på hunden. Og de hadde sin fulle hyre med å holde igjen mens kraftpluggen dro av full kraft.

- Du må ikke slippe han løs. Dersom du gjør det, får du aldri tak i ham igjen, var beskjeden svenskene gav før de lettet returnerte noen tusenlapper rikere og et stort problem mindre.

 

Kan du hjelpe meg Halvard?

Min venn fra Trondheim var raskt på telefonen:

-Den nye korthåren eier ikke dressur. Han er helt vill inne, og ute kan jeg slett ikke slippe han løs. Hunden heter Bell, men han vet det ikke selv. I alle fall lyder han ikke navnet sitt. Kan du hjelpe en venn i nøden med å gi rampen den mest nødvendige dressur, var spørsmålet jeg fikk. Nå var jeg blitt meget nysgjerrig, og svarte JA.
Først måtte jeg leie en fisker til å frakte meg med sjarken fra Brettesnes til Svolvær. Videre gikk turen med hurtigruta til Bodø, der Bell skulle komme med nattoget.
Kraftig bjeffing gjorde det lett å finne rett godsvogn da toget ankom stasjonen. Mot meg kom den kraftigste unghund korthår jeg til nå har sett - og hilste meg med ei solid "stempling" i brystet mitt. 
Jeg hadde rustet meg med ei særdeles kraftig line, heldigvis. 
Folk snudde seg etter meg der Bell bokstavelig dro meg fra jernbanestasjonen til hurtigruta som på denne tiden lå ved Løvoldkaia. Heimturen ble meget anstrengende. Likevel klarte jeg ikke å forhindre at han veltet et par tyske turister med tønneformet kroppsbygning og tynne bein. Heldigvis lyktes han ikke å apportere ei amerikansk pelskledd dame med rokokkobriller og fiolett hår, en utgave nærmest en parodi på seg selv. Jeg var likevel litt nervøs for at episoden skulle få et etterspill.

Vel hjemme på Brettesnes er det at øverstkommanderende i hundeflokken min, korthår Hektor, trer til for å hjelpe meg med dressuren: - Du oppstanasige Bell! Du er kanskje konge heime hos broderfolket i Østersund? Men her på rekruttskolen på Brettesnes, her må du pinadø stille bakerst i køen. Du må vær så god starte med litt skoslikking , lav åling og ellers ha respektfull opptreden, sa Kong Hektor til nykommeren med hele sin opptreden og kroppsholdning.

 

Tornado i stua

Om kvelden vil Bell slett ikke slå seg til ro i nye omgivelser sammen med pointer Musta og Hektor. Men et advarende knurr fra sjefen i hundeflokken stopper alle klagende lyder fra den nyankomne. Ja, Hektor behøver bare å viberere lett med overleppa - så er det signal nok til Bell om å holde kjeft. Dermed gikk første natta i fred og fordragelighet.
Et nytt familiemedlem må få se seg rundt i huset.
I stua klarte han i aller første spranget å lage dype klomerker i parketten. Gulvteppet ble ekspedert langs ene veggen mens salongbord og sofa ble forsert i kraftfulle sprang. Innholdet i to blomsterpotter ble effektivt og jevnt dekorert over halve gulvet. Hunden gjorde en rask tur ut på kjøkkenet. Karbonadene i stekepanna på ovnen forsvant på rekordtid, og en måpende Edel med middagsbordet måpte lenge nok til at alt på hennes tallerken ble borte mellom krittvite hundetenner og en slikkende rød tunge. Det var den middagen!

 

Dressuren

Dressuren begynner med at man blir godt kjent. Selv om jeg klødde i nevene til å konfirmere rampen, måtte jeg være tålmodig. Vi måtte bli godt kjent. Hektor og Musta ble parkert på sidelinja mens jeg brukte all tid på Bell. Så startet vi med "småskolepensumet". Alt ble lært inn med det gode. Dette vil si at hunden fikk rask belønning for riktig atferd. Etterpå satte jeg makt bak kravene etter at han hadde lært noe. Slik lærte han forbausende fort både lineføring, SITT, LIGG og KOM.

Hektor som følte seg tilsidesatt av denne nye gullungen, fikk etter hvert et påtrengende markeringsbehov. Metoden hans var å legge en bit av en tørrfisk et stykke unna Bell, mens han klart gav klar  beskjed: Dersom du rører denne tørrfisken, Ja, så smeller det!!!

Bell klarte ikke å styre seg. Dessuten følte han seg så sterk at han muligens kunne legge Brettesnes i Lofoten under sitt småkongerike i Østersund! Jeg skal si at det smalt! Men overmotet straffet seg. Bell ble behandlet som ei "lørvdukke", av den typen som i tidligere tider ble laget av mindre elever i tekstilforminga på skolen. Vanligvis skal hundeeieren gå inn for å støtte eksisterende sjef, men jeg kunne spare meg. Hektor oppførte seg som en tidlig utgave av bokseren Mike Tyson. Og resultatet ble tilsvarende. Ja, som dommer rakk jeg ikke å reagere før det hele var over på knockout. En skjelvende, ydmyket og perforert Bell i fargenyanser av dryppende rødt ble båret i isolat.

 

Bell KOM!!!

Ovenfor har jeg noe lettsindig forklart leseren at mitt dressurobjekt også hadde lært betydningen av ordet kom, og det forbausende fort. Ja, det er faktisk sant! Problemet var at han nektet å praktisere det han hadde lært de gangene jeg ville og når vi var utendørs. Ja, og det er denne problemstillingen som er grunnlaget for denne lille historia.....

På kjøkkenet setter jeg Bell. - Bell SITT, befaler jeg. Hunden sitter og venter. Inne i stua roper jeg på hunden: - Bell kom! Hvorpå han kommer momentant- og får sin belønning i form av godbit og skryt. Vi gjentar ti ganger, 50 ganger, 200 ganger, dag etter dag.
Etterpå går vi over til den kritiske fase, og prøver det samme ute. Det er vinter og flott skiføre.
Bell KOM! Jeg ser det på hunden. Bell føler seg fri. Gammel lærdom fra Østersund ligger lagret, og han tar seg heller en liten tur på egen hånd. Jeg gir ikke flere kommandoer. Man skal tross alt ikke demonstrere sin maktesløshet.

Jeg ser at han følger med meg med et halvt øye ca 100 meter borte. Det er da jeg kopler over til reserveplanen: Skiutstyret står klart, og blir tatt i bruk. Snart haster jeg i rask diagonalgang mot en arena der jeg er mer på hjemmebane i forhold til hunden. Heldigvis ser jeg at Bell følger etter. Etter noen minutter ser jeg hunden rett nedenfor meg i ei lang og bratt li. Jeg har nøyaktig fått den situasjonen jeg har lagt opp til. Jeg har nemlig tenkt å kjøre han inn på ski om han ikke kommer. Bell KOM!!!! Han ser demonstrativt på meg før han gir blaffen og traver nedover lia. Dette har jeg ventet på! Adrenalinpumpa går for fullt der jeg kaster meg på stavene og kjører i retning hunden - som setter opp farta nedover for å unnslippe meg. Jeg haler raskt innpå, tar han igjen og får godt tak i nakkeskinnet på rakkeren. I hundeverden straffer det seg å sette seg opp mot flokklederen. Og her er menneskelig snillisme er klart tegn på svakhet. Hva som nå skjer, skal jeg forbigå i all stillhet - bare fastslå at jeg følte en viss surhet i armene og svie i ene hjørnetanna da jeg var ferdig - og slengte jyplingen bortover i snøen. Jobben var gjort grundig.

Jeg gikk tilbake opp bakken med høy hodeføring og klar napoleansk kroppsholdning. Jeg  fortsatte videre i min tidligere marsjretning, mens jeg fullstendig overså min firbente venn som prøvde å blidgjøre meg. Da Bell noe senere var 60 - 70 meter nedenfor meg, gav jeg  på ny ordren: Bell KOM!!! Fire sekunder senere satt han logrende og forventningsfull ved min side, og fikk sjefens beste belønning.

Dette hadde vært rette medisin, og innkallinga sviktet aldri noen gang senere.

 

Norgesmester Bell

Noen år går og jeg  er i Levanger der det er løp i hundekjøring, nordisk stil. Dette betyr i praksis at hunden drar pulk mens føreren følger på ski, for det meste koplet til pulken i et kraftig strikk. Trøndelags beste ekvipasjer deltar i dette løpet. Plutselig kjenner jeg en hundesnute som er borti meg bakfra. Jeg snur meg , og ser inn i et kjent fjes. Det er Bell som tydelig forteller at det er trivelig å treffes igjen. Jeg slår av en prat med hundens nye eier, som forøvrig er godt fornøyd med dressuren. Og innkallinga har aldri sviktet!!!

Nye 15 år går. På oppdrag fra bladet Jeger, Hund og Våpen skal jeg lage et portrett av Norges fuglehunddronning, Vigdis Nymark. I tillegg til å være dommer både på utstilling og prøver er Vigdis storgrossist i norske og nordiske mesterskap i hundekjøring. Det skal derfor mer enn som så til for å komme i glass og ramme på premieveggen i det nymarkske hjem i Trondheim. Ett av bildene var fra Holmenkollen. Vigdis hadde blitt norgesmester i stafett sammen med søster Birgit og Gøril Sjursen. Et av hundenavnene drar jeg kjensel på. Kunne det være den samme?  Ja, det var "min"  Bell, kjørt av Birgit Westgård.

NORGESMESTER  BELL !!!

Jeg drømmer meg bort til et øde sted i Lofoten, til ei fjellside med innkallingsdressur og en umulig korthår  Bell - som der og da lærte innkalling, før jeg fortsetter med portrettet......