Endoparasitter

Innvollsorm

I en tidligere utgave av bladet vårt gikk jeg igjennom de viktigste typene av uttøy, eller det som på fagspråket heter ektoparasitter, som hundene våre kan ha. Nå er turen kommet til de innvendige parasittene (endoparasitter), eller det som folk flest kaller innvollsorm. De fleste mennesker synes orm generelt er ekle, og tanken på at kjæledyret vårt kan ha slike avskyelige kryp inni seg, er vanskelig å forsone seg med.

Det kan derfor være greit å vite litt meir om utbredelse, smitteveier og behandling.
 

Spolorm

Spolorm er den typen innvollsorm som er mest utbredt, og det regnes med at opptil 5% av hundene i Norge er smitta. Den voksne, kjønnsmodne ormen lever i tynntarmen hos hunden og kan bli opptil 10-15 cm lang. Voksne hunder viser sjelden symptomer, men valper derimot, kan bli satt kraftig tilbake ved spolorminfeksjon.

Hundene kan bli smitta av spolorm på fleire måter. Ved å spise smågnagere eller annet rått kjøtt kommer spolormlarvene inn i hundene sin tarm. Der utvikler de seg til voksne ormer som skiller ut store mengder egg med hunden sin avføring. Spolormegg  er bitte små og ikke synlige med det blotte øyet. Noen av ormene vil imidlertid vandre over i hunden sin muskelatur, der de nærmest går i dvale. Når ei tispe blir drektig med valper, skjer det hormonelle endringer i tispa som får disse ”dvale-ormene” til å våkne. Ormene vil da vandre med tispa sitt blod til livmora og smitte valpene. Valpene blir fødte med spolorm i lungene, og når valpene er 3-4 uker gamle vil de ha voksne spolorm i tarmen. Etter fødselen vil ”dvale-ormene” i tispa vandre til juret og skilles ut med melka. Valpene blir da smitta på nytt gjennom melk. V

Valper som er smitta med spolorm kan ha oppblåst mage, løs avføring, hoste eller hikke, dårlig pelskvalitet og de virker slappe. Noen ganger kan en se spolorm i oppkast eller i avføring.

Den viktigste måten å hindre spolormsmitte på, er å behandle tispa før parring og etter omtrent 42 dagers drektighet. Deretter må valpene behandles hver 14. dag til de er 4 måneder gamle. Medisinen fås kjøpt på apotek uten resept. Medisinen som heter Panacur eller Banminth er mest brukt.

Mennesker, eller da særlig barn, kan innimellom få ”småmark”. Dette har ingen sammenheng med spolorm hos hund eller katt, eller noe annet kjæledyr. Men spolormegg fra både hund og katt som har ligget ei stund ute, kan smitte mennesker. Dette kan være særlig aktuelt med unger som spiser sand eller jord. Disse spolormene vil ikke kunne utvikle seg til voksne ormer i tarmen på mennesker, men vil i stedet vandre rundt i kroppen og gi ulike symptomer. Dette er svært sjeldent i Norge og har sammenheng med at spolormen er lite utbredt her sammenligna med i andre land, og at vi generelt har en god hygiene. Jeg vil understreke at dette kun kan skje ved smitte av spolormegg i gammel hundeavføring, og ikke fra fersk avføring eller fra valper. Det er derfor ingen grunn til å bli hysterisk hvis en oppdager spolorm i hundens avføring eller oppkast, men det er viktig å plukke opp hundeavføring fra steder der barn leker, og det er viktig å drive systematisk behandling av tisper og valper. Ta kontakt med dyrlegen hvis du vil vite meir om dette.

Bendelorm

Bendelormer er som navnet antyder, inndelt i fleire ledd og kan bli opptil en halv meter lange. De lever i tarmen hos hundene og skiller ut ledd som er ca 1 cm lange, og  disse ledda er lett å oppdage enten i avføring eller i pelsen rundt endetarmsåpninga. Alle bendelormer er avhengig av en mellomvert. Det betyr at den eneste mulige måten hundene kan bli smitta på, er ved å spise rått kjøtt. Både smågnagere, ville hjortedyr og sau og geit kan være mellomverter. Det er derfor en god regel å aldri gi hundene rått kjøtt. Bendelorm forekommer oftest hos voksne individer og ikke hos valper.

For hundene er det relativt ufarlig å ha en bendelorm på ”besøk”, og hundene vil sjelden bli syke eller vise noen symptomer i det heile tatt. Derimot kan det være en stor psykisk belastning for eieren å plutselig oppdage en halv meter lang bendelorm som blindpassasjer i husholdninga. Men mennesker kan ikke smittes av de vanligste bendelormartene fra hunder eller hundeavføring.

Jakthunder som ofte kan spise smågangere eller andre godsaker som de finner ute i naturen, eller som blir gitt rått kjøtt, bør behandles mot bendelorm 2 ganger i året. Medisinen som kan brukes heter Droncit eller Panacur og selges reseptfritt på apotek.

Piskeorm og hakerom

I tillegg til spolorm og bendelorm kan også hundene få piskeorm og hakeorm. Dette er forholdsvis sjeldent, men forekommer hos jakthunder. Disse ormene representerer ikke noen smittefare for mennesker, og behandling med f.eks Panacur vil også virke mot disse parasittene.

Oppsummering

Valper er mest utsatt for spolorm, og derfor bør tispa behandles både før og under drektigheten og vvalpene bør behandles regelmessig til de er 4 måneder gamle. Bendelorm er et voksenhund- problem, og jakthunder som spiser smågnagere eller rått kjøtt bør behandles 2 ganger årlig. Generelt bør ikke hundene få rått kjøtt eller rå fisk. Utøv vanlige hygieniske prinsipper når du håndterer avføring og vær nøye med å plukke opp etter hunden din. Det reduserer smittepresset. Medisinene du trenger til behandlinga får du kjøpt uten resept på apoteket. Jeg vil anbefale å bruke Banminth til vvalper og drektige tisper, Panacur eller en kombinasjon av Banminth og Droncit til voksne hunder. Alle hunder bør behandles regelmessig, men frekvensen vil være avhengig smittepress, hunden sine matvaner og bruksområde.

 

Hege Meldal