Min første jakt
Astor Erntsen
Da snøen kom...
Einar Moen
Håkon Evjent
Hektor
Høstjakt
Jakthistorie
Jakttider for småvilt
Jegerprøven
Per M Skaland
Ryper med bismak
Sau og hund
Torleif Næss
Trene hund i båndtvang
Treningstur til Beiarn
VorEsterhhunden Bell
En jeger og hans hund

Min første jakt

Dette hendte for nøyaktig 50 år siden i en liten fjordbygd i Steigen der alle menn som var kjønnsmoden gikk på jakt. Og jakt den gangen var ensbetydende med fjellrypejakt. Det hendte nok at det ble skutt en hare eller en rev når sjansen bød seg, men skogrypa greide som regel å gjømme seg ved å trykke til faren var over, og siden det ikke ble benyttet hund og det kun ble skutt på bakken så ble beskatningen av skogrype heller liten. Men ingen regel uten unntak, hvis snøen forsvant etter at rypene var blitt hvite, så kunne også skogrypene bli synlige på bakken og da kunne det bli skutt en del. Dette kaltes ¨flekkjakt¨ og er et fenomen som var kjent over det ganske land.

Våpnene som ble brukt ,var såkalte oppborede ¨kobbegevær¨ og var i kaliber 24 eller 20.Noen få hadde råd til å kjøpe seg et dobbeltløpet gevær kaliber 16, men det var  en sjeldenhet.
¨Kobbegeværene¨, som var produsert ved Kongsberg Våbenfabrikk på slutten av det attende århundret, var av type Remington i kaliber 12x44 og ble brukt som armegevær under første verdenskrig. 

Fra 1920 tallet ble disse geværene solgt for kr 5.00 for at folk skulle bekjempe selplagene langs kysten, derav navnet ¨kobbegevær¨.
Når kobbeplagene avtok ble våpnene etter hvert ble sendt til nærmeste bøssemaker hvor de ble bygd om og oppboret til kal.24 eller 20.
Patronene som ble brukt var messinghylser som kunne lades om mange ganger, og kruttet var svartkrutt, som for øvrig er mye svakere enn det progressive kruttet som brukes i dagens patroner, og det røk noe forferdelig under avfyring.

Under siste verdenskrig var det som kjent ikke tillatt å oppbevare våpen privat. Alle skulle innlevere sine våpen til øvrigheten, som var lensmann eller politi. De fleste leverte nok inn sine gevær, men en del ble gjømt bort på lure steder og dukket opp straks krigen var slutt, ofte i dårlig forfatning.Mange av de våpnene som ble innlevert, kom ikke tilbake til sine opprinnelige eiere, av ulike årsaker.

I 1946 var det mye ryper og orrfugl og alle som hadde fått tak i et eller annet ¨muskedunder¨ gikk på jakt.
Slik var det også med mine tre eldre brødre som eide eller lånte seg børse for å komme på jakt. Jeg var 8-9 år og hadde så smått prøvd meg med rypesnarer i skogkanten, men på jakt fikk jeg ennå ikke delta, selv om det var min jobb å pusse alle tre børsene etter endt jakt.

Senere fikk jeg skyte på blink, og være med på kortere turer. På det viset fikk jeg lære å jakte og å behandle våpenet på en forsvarlig måte.
For eksempel lærte jeg at det var ”dødssynd” å rette hagla mot noen som du ikke ønsket å avlive. Uansett om hagla er ladd eller ikke. Kanskje var det fordi” sikringene” den gang var temmelig upålitelige. Uansett så har den lærdommen sittet i ryggmargen siden.
Jeg får fremdeles frysninger når jeg ser folk som møtes på fjellet, eller på skytebanen
unnlater å brekke geværet eller vise at løpet er tomt.

Så tilbake til saken. Årene gikk og bestanden av ryper og skogsfugl stabiliserte seg.
I 1951 var jeg 14 år, mine brødre var reist bort for å tjene sitt brød, og hjemme i ”bislaget” stod det et ”kobbegevær” kal. 20, egenhendig pusset og smurt flere  ganger.Ved siden av hang det en patrontaske med 5-6 ferdigladede patroner kal. 20 med hagl nr.3, som var vanlig til forskjellig slags jakt.
Det var i slutten av februar og jeg hadde fri fra skolen.(Vi gikk nemlig på skole 2  uker og hadde 2 uker fri). Været var strålende, sol på 30 cm nysnø, og jeg var grepet av en uimotståelig jaktlyst.
 Jeg så for meg mengder av ryper, harer, rev og orrfugl, selv om at statistikken nok viste noe annet.

Jeg forela mine planer for min mor, som merkelig nok, ikke hadde for sterke innvendinger.Dermed var saken klar! Med nypusset børse og tre patroner gikk turen opp Ørnesaksla, men nysnøen var ikke lett å baske i uten ski, det var nemlig altfor bratt og ulendt for skigåing. Planen var å komme meg opp på Nergardsfjellet, for der hadde jeg sett ryper før, men motet sank etter hvert som kreftene begynte å avta og halvveis oppe innså jeg at det kanskje var best å snu.

Jeg hadde ikke sett spor etter vilt i det hele tatt og jaktiveren hadde nok fått seg en trøkk. Men plutselig syntes jeg å ane harespor i ei ur med store steiner. Sporene var nesten borte for det hadde snødd helt fram til morrakvisten. Dette var nok til å tenne iveren i meg. Børsa kom ned fra skuldra i en fart, patron lå det i løpet, men hanen var ikke spendt, (å spenne hanen før en så viltet var strengt forbudt), men tommelen lå klar på hanen idet jeg listet meg fram mellom kampesteinene. I det jeg runder en av de største steinene i ura spretter det fram en stor vinterhare som forsøker å berge seg over nærmeste bakketopp.

Hanen spentes mens børsa var på tur opp(dette hadde jeg øvd på utallige ganger). Om jeg sikta eller ikke kan jeg ikke huske, men jeg er temmelig sikker på at jeg holdt begge øynene lukket i det skuddet gikk. Da svartkruttrøyken drev bort var det bare et tomt harespor som sto igjen i snøen. Jeg kan ikke huske at jeg var skuffet over å ha bommet, men jeg husker den enorme jegergleden som fylte meg  da jeg  50 m fram i sporet  fant haren stein død.

Jakten ble øyeblikkelig avbrutt og en stolt jeger småsprang hjemover. Byttet ble hengt på stabburet og hodet ble innpakket i ”gråpapir,” som skikken var den gangen. Årsaken til det var at man trodde at hvis en gravid kvinne kom inn i stabburet og ble skremt når hun så harehodet så kunne barnet få ”hareskår”  Haren ble senere solgt til stedets handelsmann for kr 6.00. En pris jeg ikke var fornøyd med siden jeg tidligere hadde solgt snarefangede ryper for kr 3.00

 

Bjarne O. Andersen

(Hvis det er ønskelig med bilde av børsa , så si fra)